Av og til lurer jeg på meningen med livet. Selv opplever jeg at jeg lurer på det ofte. Jeg vet ikke hvor ofte gjennomsnittsmannen tenker på det. Men jeg er ikke gjennomsnittsmannen, og tenker nok på det oftere enn han. Knausgård sa i et intervju at “Meningen med livet er livet”. Jeg skrev det bak øret (på innsiden av kraniet et sted) og tenkte “det var fint”.
Når jeg har tenkt litt mer på det så har jeg vel kommet frem til at det betyr at det ikke er noen mening med livet. Men det høres jo brutalt ut. Da er det bedre å si at meningen med livet er livet. Det er vel kanskje politikerspråk. Hensikten med tiltaket er tiltaket. Formålet i forhold til prosjektet er prosjektet – og dets funn. Og når de omsider har funnet noe i prosjektet så er hensikten glemt, budsjettet sprengt, og det må legges på den imaginære hylla inntil videre. Men “videre” kommer aldri, og prosjektet forblir liggende på hylla.
Om man hopper på Zoom-call eller besøker kontoret til en offentlig ansatt skulle man tro at hylla ikke var imaginær. Perm på perm. Bunker med ark, fakturaer med den gule avrivbare delen nederst, og en mengde notater. På samme måte som vi alle har en boks med gamle kabler vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med. Eller bursdagskort og andre ting som vi tror vi kanskje skal få bruk for eller ønske å se på en gang i fremtiden. Men jeg tror offentlige ansatte har vegger og reoler fylt med innhold med like begrenset verdi som mine SCART-kabler.
Når jeg finner en sånn boks blir jeg nesten alltid overrasket over hva som er i den, og jeg kan knapt huske å ha sett det før. Om en av disse boksene hadde blitt kastet, så hadde jeg sannsynligvis aldri fått det med meg. Og hvis jeg hadde fått det med meg så hadde det nok vært en lettelse. Men kaste en sånn boks selv? Aldri verden. Tenk om jeg plutselig trenger en duppedings fra denne boksen? Nå som jeg har åpnet boksen husker jeg jo litt bedre hva som ligger i den. Jeg vet forresten ikke om jeg har noen SCART-kabler liggende, men de er et fint symbol på den type kabler jeg sikter til.
Men meningen med livet er altså livet, sier Knausgård. Så da gjelder det å fylle livet med ting som gjør en selv mest mulig glad. Man kan jo ikke alltid være glad, da ville ikke det å være glad bety noe. “Grenser skaper forskjeller. Forskjeller skaper betydning. Og det er derfor menneskets urangst er for det forskjellsløse. I det blir det utslettet.” Et vakkert sitat Knausgård lirer av seg i Min Kamp 6 som om det var den største selvfølgelighet. Jeg skulle ønske min stream of consciousness ga den type output.
Jeg har aldri likt repetitive oppgaver. Særlig ikke hvis de føles meningsløse. Da jeg gikk på videregående jobbet jeg på Rema 1000. Det var ikke spesielt morsomt, men det ga penger på konto. En gang spurte jeg kjøpmannen, altså min sjef, “hva synes du er gøy med å jobbe her?”. Han svarte at han likte å sette frukten ut i butikken. Jeg skjønte det ikke da, og jeg skjønner det fortsatt ikke.
PS! I’ll probably be writing more in Norwegian in future posts (if I’ll be writing at all 🤷♂️)